Hallo

Hogar, dulce hogar

Da er jeg hjemme, og det er deilig. Er fryktelig sliten, har ikke sovet på 5o timer, og er absolutt ute av kroppen min. Jeg klarer nok ikke helt å forstå at jeg faktisk er hjemme, at jeg ikke skal legge meg i senga på casa etterpå.... Det kommer nok til å ta litt tid å fordøye og forstå alt jeg har vært igjennom. Disse neste dagene skal jeg bare bruke sammen med de jeg er glad i og har savnet, også bærer det tilbake på Bogerud 1.Mars, også får vi se hva fremtiden bringer. Jeg har det bra, jeg er hjemme.

Når siste dag i Ecuador er et faktum, da forstår ikke jeg hvor 6 mnd har blitt av....

Idag sitter jeg da her for aller siste gang, aller siste innlegg fra Maria i Ecuador. Imorgen på denne tiden sitter jeg på flyplassen i Atlanta, leser halvbroren, spiser Oreos og gleder meg til å komme hjem. For et par innlegg siden skrev jeg at jeg på alvor har begynt å gjøre ting for siste gang, jeg ante ikke hva jeg snakket om den gangen. For nå er alt virkelig ferdig, siste gang på Rio, siste gang hos Mauricio, siste gang i Montañita, siste gang i sengen min, siste gang alt. Det er ikke noe gøy, og idag byttet jeg og Ingrid brev til hverandre, fin tradisjon det, og det var så trist. Alt er bare trist, men er glad til sinns like vel, jeg gleder meg til å komme hjem, skikkelig, til å se alle igjen, stå med føttene trygt plantet på norsk jord, gamle rutiner. Jeg har levd i en boble i 6 mnd, en fantastisk boble, hvor ting bare har vært en fryd, hver dag har vært en velsignelse og livet har smilt til meg, så heldig har jeg vært, så heldig at jeg ikke kan tro det. Det har uten tvil vært det beste valget jeg NOEN gang har tatt, og jeg ville ha gjort det igjen på flekken, GARRA! Så jeg vil bare oppfordre alle (eller dere få som faktisk leser bloggen min og har muligheten) til å bli vountør, det gir deg så mye, og jeg lover det kommer til å bli en opplevelse for livet. Jeg kommer aldri til å glemme Ecuador, og alle minnene skal være med meg resten av livet, fint jeg har så mye kapasitet i hjernen min at jeg har plass til alt. Og jeg skal tilbake, jeg vil tilbake, for Ecuador har satt spor i hjertet mitt.
Da takker jeg for meg, takk til dere som har lest blogg, setter pris på det!
Un beso, Maria <3

5 dager igjen, og jeg gråter

Dette er så rart, fra forrige innlegg har ting snudd opp ned, ikke at jeg ikke fortsatt er lykkelig, joda, men er også fryktelig trist. Denne uken har vært en liten oppvekker tror jeg, har fått litt tid til å tenke over ting, reflektere, minne, ja, alt mulig, og ikke minst skrive dagbok. Har skrevet dagbok i hele høst og vinter, og merker først nå at det jeg skriver begynner å ligne på noe, at jeg faktisk har forandret meg fra jeg kom og til nå. Alle menneskene jeg har møtt, alt jeg har sett og opplevd begynner å ta form inne i meg, og jobbe seg ut i hvert eneste ledd. Tror dette har vært litt som en film, en skikkelig bra film som du trenger et par timer på å fordøye etter at den er ferdig. Uff, nå begynner jeg å sippe igjen, slitsomt....
Er fryktelig emosjonell, kan ikke tro at det bare er 5 dager til jeg skal ta flyet hjem, men er klar nå, tror jeg, eller ja, er det, jeg skal hjem.

Når man er lykkelig, bare vet man det

Jeg er heldig, hehe, har skrevet det på nesten hver side i dagboken min, og det er sant. Jeg er og har vært så heldig med oppgholdet mitt her i Ecuador og 14 dager fra idag er jeg "trygt" hjemme i Norge. Kan ikke tro det, jeg husker alle voluntørene som har reist, da de sa "seriøst, idag skal jeg hjem om 2 uker" og nå er det min tur. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive følelsene mine akkurat nå, men det er vel litt som når jeg dro hit, bare at jeg selvsagt vet hva jeg kommer til når jeg reiser hjem. Oppholdet mitt her har ikke vært noe jeg kunne ha forestilt meg, det har vært bedre. Jeg tror bare jeg har hatt en dårlig dag, TOTALT, og det har faktisk ikke vært en dag jeg ikke har ledd, hvor herlig er ikke det?! Har opplevd så mye, fått så mange deilige nye impulser, nye venner og minner for livet som jeg kommer til å ta med meg i hjertet mitt. Isted satt jeg alene oppe på verandaen, det blåser skikkelig, men det var deilig å bare sitte litt med tankene mine, bare å kjenne på vinden, høre lydene og lukte luktene, blir så rart å dra. Det er ikke det at jeg ikke gleder meg til å komme hjem, selvsagt gjør jeg det, og i mange uker har jeg sagt at jeg ikke er klar for å dra hjem, men nå, nå begynner jeg å bli klar. Jeg tror det handler om det man instiller seg på, de som dro for 3 mnd siden, de var instillt på å dra etter 3 mnd, og jeg, jeg er klar for å dra etter 6 mnd, seriøst, et halvt år, føles som en uke. Tenkte bare jeg skulle dele litt med dere, hvis dette inlegget blir for langt for deg Nora, så er det bare å få med seg essensen. Vet ikke hvor mye mer jeg får blogget nå, men skal prøve å være flink, hehe. Håper alle har hatt en fin helg, og at uken blir bra. Det blir min!
Un besito, Maria

Etter den søte kløe kommer den sure svie

Litt over 2 uker igjen, uforståelig. Og tror ikke jeg får så mye tid til å reklektere og tenke over akkurat det heller, for de neste ukene skjer det mye. Idag skal vi (sammen med misjonærer og barn fra Ecuador og Bolivia) til et sted som heter Punta Blanca, her er det strand og badeland, og ligger bare 1 og en halv time utenfor Guayaquil. Her skal vi være til lørdag, og på søndag bærer turen videre enten til Baños eller til kysten, får se på det, også skal vi på karneval 12-14, og så, er det bare 6 dager til jeg skal hjem, da må jeg pakke, kjøpe ecuadorianske godsaker å ha med hjem og vips, klokken 12.10 lørdag 20 februar går flyet mitt til Atlanta...... Skal prøve å få blogget, men tviler på at det blir veldig aktivt. Er så fjernt at jeg skal ligge i min egen seng, spise norskt brød med leverpostei og ta en anstendig buss hver dag, ikke at jeg foretrekker det på noen måte,for det er så fjernt fra meg nå, dette har vært livet mitt i snart 6 mnd, så en hverdag hjemme, tilbake på Bogerud, gamle rutiner, kaldt, men selvsagt skal det bli deilig å komme hjem også, skal bli deilig å kunne gå alene om kvelden uten å være redd for å bli ranet, deilig å se familie og venner, deilig å alltid ha vann i dusjen, men på samme tid blir det fryktelig trist. Siv sier hele tiden at jeg ikke må snakke om at jeg skal hjem, og hun har kanskje rett, men på samme tid tror jeg at jeg trenger å forberede meg, sånn at det ikke kommer helt uten forvarsel. Ja, vi får se, har ihvertfall 2 uker nå som jeg vet blir bra, fin avslutning på oppholdet.
Un besito <3

Ting tar slutt

Meg og Ingrid

Gode gamle og kule nye; Lene, Pernille, Maria og Siv

Meg og John-David

Fint bilde ikke sant?

Herlige unger i Nigeria

Det er så rart, ting tar slutt en gang. Husker da jeg kom, mente jeg hadde all verdens av tid til å gjøre ting her, sa alltid :" ikke noe prob, har jo 6 mnd igjen." Og 4 mnd, 3, 2, 1, og nå sitter jeg her med knapt 3 uker igjen, skjegget i postkassa og tenker, "hvor ble de 6 mnd av?!"

Men virkelig, jeg har fått gjort å sett så mye, og jeg vet, at alt jeg har opplevd her kommer jeg til å lagre i hjertet mitt for alltid. Det er en veldig merkelig følelse å gjøre ting for siste gang, siste gang i Trinidad, siste gang i Nigeria, siste gang på Rio Centro, siste voluntørkveld, ja, alt. Og imorgen har vi siste dag på ferieskole, sykt. Ferieskolen har virkelig vært en fin opplevelse for meg, merker at spansken sitter, og det gjør det selvsagt hundre ganger lettere å kommunisere med barna, pluss at gruppen jeg har bare er på 15 elever. Og de er herlige, ingen over ingen ved siden. Har fått så god kontakt med de, koser meg i deres nærvær, igår satt jeg å lese Twilight ( på engelsk) for en jente i 4´de som hetet Lucy, hun digga det selv om hun ikke forstod noe, eller jo, hun stoppet med midt i og sa at hun forstod "one" tallet altså. Hehe, er vanskelig å beskrive, men jeg prøver og håper at dere forstår ihverfall litt av det jeg har drevet med her.